Så viste kalenderen endelig mai. Det var på tide! Jeg er glad i mai. Det er den beste måneden i året. Desember er på en 2. plass – pga. gavene. Mai har dessverre sin pris. Jeg sikter selvfølgelig til samfunnsfiende nr. 1 denne måneden... nemlig korpsene. De uniformkledde terroristene som vandrer omkring på måfå og lager kvalm med sine altfor store instrumenter.
Jeg ble vekket i dag tidlig kl. 07 eller 08 (det var ikke lett å fokusere øya) av et svært høytspillende musikkorps. Jada, jada!!! Det er 1. mai og alt tingen, men MÅ dere gå akkurat her å spille?! Hvem i helvete er det dere prøver å underholde? Dra ned til sentrum av byen og spill! Spill til dere blir blå i trynet. Jeg forstår bare ikke tankegangen til slike folk. Klokka er 07:00 på en søndag... om det er noen som er oppe nå går de enten sammen med dere og spiller eller så kommer de sjanglende hjem fra fest. Dere er musikere uten publikum OG dere vet det. Bitre, små mennesker. «Vil ikke folket komme å høre på oss... vel, så går vi å finner dem».
Fuckings stor tuba!
Hadde jeg hatt styrke nok til å stå opp skulle jeg gått ut på balkongen og kastet ting på dem. Tunge og skarpe ting. Men jeg orket ikke. Jeg lå bare der og vrei meg i smerte. Det varte og varte. Enten så var det et særdeles langt korps eller så gikk de sakte. Bortimot en halv time senere kom de faen meg tilbake igjen.
Så var det 1.mai toget da. Arbeidernes dag. Toging, taler, røde flagg, dagsaktuelle paroler fra 50-tallet og sikkert et korps eller tre. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke bryr meg. Jeg bor et stykke utenfor sentrum så de plager ikke meg. Her er mitt bidrag: «Stå på krava! Mere lønn tell arbeiera!! osv. osv». Takk for meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar