Thunderdome

Se det for deg: Det var torsdag. Det var en fin dag med sol og fuglesang. Barn lekte i gatene og sang. Blomstene tittet frem og våren smøg seg, forførerisk, enda nærere... men det var utendørs. Inne i matbutikken, der intet sollys slipper inn ... Galskap. Det viste seg at min lokale favorittbutikk, som skal stenges for ombygging en måned, hadde satt ned alle priser med 30 %.

Folk var som en stim haier som hadde fått ferten av blod i vannet. Det sydet og kokte. Jeg skammer meg ikke over å si at jeg var redd. Det var skremmende. Jeg var ved å snu og løpe ut igjen, men porten hadde slått igjen bak meg – dessuten hater jeg å handle på Rimi. Jeg tok noen skritt inn i galskapen. Øyeblikkelig var jeg omsluttet av kaos og grådighet. Sugd inn i mørket. ...og der mellom delvis tomme butikkhyller så jeg sivilisasjonen rakne. Folk redusert til gryntende neandertalere på jakt etter mat. Villige til å drepe for den siste pakken med salami. Mannen med en pakke bacon var konge.

...og jeg kjente det selv. Gud hjelpe meg! Jeg var på nippet til å bli en av dem. Men så kom jeg på at jeg aldri kan bli en av dem siden jeg er meg. Jeg handlet det jeg skulle ha og noen ekstra greier jeg hadde bruk for og kom meg ut.

Det verste av alt var at klokka var seks på ettermiddagen. En ellers så rolig tid i butikken. Jeg liker rolige tider i butikken. Det får en til å tenke med gru på hvordan det var tidligere på dagen da det enda var kjøttvarer igjen. Om det er noen rettferdighet igjen i verden håper jeg de ansatte fikk krigssonetillegg på lønna. Stakkars folk.

Ja, jeg kom helskinnet ut og med endel billig mat. Men til hvilken pris?! Var et velfylt kjøleskap verdt traumene? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg aldri vil være den samme igjen ...noen netter er det som om jeg er tilbake i jungelen. Tilbake på Meny. Jeg våkner med et skrik, badet i svette. The horror...

Slanking

I dag slanker jeg meg. Bestemte meg allerede i dag tidlig da jeg veltet meg ut av senga. Vet ikke hva som er mest utrolig – at jeg skal slanke meg eller at jeg sto opp tidlig. Uansett blir det slanking. Hva som skjer i morgen er ikke godt å vite. En dag av gangen...

På mange områder i livet er jeg temmelig tilbakestående, men når det kommer til slanking vet jeg hva som skal til. Mindre mat og mer aktivitet. Fysisk aktivitet, altså. Det hjelper ikke å være mer aktiv på nettet eller ha en mer aktiv fantasi – tro meg, jeg har prøvd! Mere mat laget fra grønnsaksområdet av butikken og mindre fra frossendisken (dvs. jummy pizza). Ut med sjokolade og sukker og inn med frukt. ...ja, og fysisk aktivitet (igjen). Du verden så klok jeg er! ... bare synd at det å vite ikke er det samme som å gjøre de riktige tingene.

Stå på krava!

Nå i mars har jeg enda et jubileum (det første var bloggen min som fyller år). Jeg har gått i gruppeterapi i et år - I alle fall i følge kalenderen. Uansett ganske utrolig at jeg har holdt ut så lenge. Jeg er flink! ...om jeg så skal si det selv. ...og det blir jeg også nødt til. Ingen andre som sier det – jævler! Om jeg har gjort noen fremskritt er jeg ikke sikker på. Det jeg derimot er sikker på er at det nå er tid for å stille enkelte krav. Krav jeg synes er helt elementære for en god gruppedynamikk. Kravene er som følger:

- Et bord til å ha foran meg. Dette er 2012 og jeg er lei av å sitte i åpen sirkel som en huleboer rundt leirbålet.

- To typer drikke skal serveres. Varm kakao og iskald saft. Saften skal ha isbiter og sugerør.

- En tallerken med tre nybakte sjokolademuffins skal mottas ved ankomst. Annenhver uke vil jeg også ha en nybakt hvetebolle. Den skal ikke være for godt stekt, ei heller for lite stekt.

- På ekstra tunge dager ønsker jeg å få utdelt en katt til å ha på fanget. Evt. en søt, ikke siklende, hundevalp.

- Det må være lov til å be folk som syter for mye om å forlate lokalet.

- Temperaturen i lokalet skal skal ikke overgå 20,5 grader. Frosne gamle folk får enten kle på seg mer eller gå hjem.

- Når det oppstår stillhet i gruppa skal det umiddelbart spilles dempet pausemusikk til noen igjen tar ordet.

Jubileum

Det er mars og jeg har skrivesperre. Enten det eller så har jeg rett og slett sluppet opp for ord. Er en mulighet det også. Har sluppet opp for mye annet, så hvorfor ikke ord. Greit å ikke være forfatter akkurat nå. Meeeen, tvinger meg selv til å publisere noe (eller blogge, som ungdommen kaller det) siden bloggen min har jubileum. Lykkelig Bitter er ett år. Wohoo! Ett år – 85 innlegg – 3210 besøkende (mesteparten bare innom for å rappe bilder). Forstår ikke hvorfor jeg gidder å fortsette med dette tullet. Dette må jo være tidenes mest overflødige blogg. Galskap! ...men det er kanskje derfor jeg fortsetter. Noe må en jo holde på med.

...ellers i lokalnyhetene:

Var på besøk hos Nav denne uka. Det var omtrent som i den smågeniale serien med Atle Antonsen som går på TVN nå om dagen (anbefales!). Mye ufrivillig humor på det stedet. Mange svensker, folk som går raskt i korridorene med papirer og mange kølapper. De liker kølapper.

Møtte min 3. saksbehandler denne gangen. Hadde det ikke vært for Nav ville jeg aldri møtte nye mennesker. Mulig det er del av deres sosialiseringstaktikk. Vet ærlig talt ikke om det kom noe ut av møtet siden jeg falt ut litt underveis. Plutselig var møtet over og saksbehandleren min sa at han skulle sende meg et brev og at jeg aldri ville se han igjen siden han bare jobbet der ut mars. Jeg klappet i hendene og da så han rart på meg. Moro med Nav!

Plinget inn en melding på min mobile telefon her om dagen. Det var fra min kjære, sykemeldte, gruppeleder/psykolog. Gruppeterapien starter opp igjen den 20. mars. Vi har hatt sykepause siden 15. desember. Synes det er alt for lenge og gruer meg nå til å starte opp igjen. Det har gått så lang tid at det føles som å starte helt på nytt igjen. Skulle ønske jeg var bra nok til å slutte, men innser at jeg ikke er riktig der enda. For meg blir verden bare et rarere og rarere sted – nesten for hver dag som går. Jeg tror det har noe med alle de teite folkene å gjøre.