Jubileum

Det er mars og jeg har skrivesperre. Enten det eller så har jeg rett og slett sluppet opp for ord. Er en mulighet det også. Har sluppet opp for mye annet, så hvorfor ikke ord. Greit å ikke være forfatter akkurat nå. Meeeen, tvinger meg selv til å publisere noe (eller blogge, som ungdommen kaller det) siden bloggen min har jubileum. Lykkelig Bitter er ett år. Wohoo! Ett år – 85 innlegg – 3210 besøkende (mesteparten bare innom for å rappe bilder). Forstår ikke hvorfor jeg gidder å fortsette med dette tullet. Dette må jo være tidenes mest overflødige blogg. Galskap! ...men det er kanskje derfor jeg fortsetter. Noe må en jo holde på med.

...ellers i lokalnyhetene:

Var på besøk hos Nav denne uka. Det var omtrent som i den smågeniale serien med Atle Antonsen som går på TVN nå om dagen (anbefales!). Mye ufrivillig humor på det stedet. Mange svensker, folk som går raskt i korridorene med papirer og mange kølapper. De liker kølapper.

Møtte min 3. saksbehandler denne gangen. Hadde det ikke vært for Nav ville jeg aldri møtte nye mennesker. Mulig det er del av deres sosialiseringstaktikk. Vet ærlig talt ikke om det kom noe ut av møtet siden jeg falt ut litt underveis. Plutselig var møtet over og saksbehandleren min sa at han skulle sende meg et brev og at jeg aldri ville se han igjen siden han bare jobbet der ut mars. Jeg klappet i hendene og da så han rart på meg. Moro med Nav!

Plinget inn en melding på min mobile telefon her om dagen. Det var fra min kjære, sykemeldte, gruppeleder/psykolog. Gruppeterapien starter opp igjen den 20. mars. Vi har hatt sykepause siden 15. desember. Synes det er alt for lenge og gruer meg nå til å starte opp igjen. Det har gått så lang tid at det føles som å starte helt på nytt igjen. Skulle ønske jeg var bra nok til å slutte, men innser at jeg ikke er riktig der enda. For meg blir verden bare et rarere og rarere sted – nesten for hver dag som går. Jeg tror det har noe med alle de teite folkene å gjøre.