Thunderdome

Se det for deg: Det var torsdag. Det var en fin dag med sol og fuglesang. Barn lekte i gatene og sang. Blomstene tittet frem og våren smøg seg, forførerisk, enda nærere... men det var utendørs. Inne i matbutikken, der intet sollys slipper inn ... Galskap. Det viste seg at min lokale favorittbutikk, som skal stenges for ombygging en måned, hadde satt ned alle priser med 30 %.

Folk var som en stim haier som hadde fått ferten av blod i vannet. Det sydet og kokte. Jeg skammer meg ikke over å si at jeg var redd. Det var skremmende. Jeg var ved å snu og løpe ut igjen, men porten hadde slått igjen bak meg – dessuten hater jeg å handle på Rimi. Jeg tok noen skritt inn i galskapen. Øyeblikkelig var jeg omsluttet av kaos og grådighet. Sugd inn i mørket. ...og der mellom delvis tomme butikkhyller så jeg sivilisasjonen rakne. Folk redusert til gryntende neandertalere på jakt etter mat. Villige til å drepe for den siste pakken med salami. Mannen med en pakke bacon var konge.

...og jeg kjente det selv. Gud hjelpe meg! Jeg var på nippet til å bli en av dem. Men så kom jeg på at jeg aldri kan bli en av dem siden jeg er meg. Jeg handlet det jeg skulle ha og noen ekstra greier jeg hadde bruk for og kom meg ut.

Det verste av alt var at klokka var seks på ettermiddagen. En ellers så rolig tid i butikken. Jeg liker rolige tider i butikken. Det får en til å tenke med gru på hvordan det var tidligere på dagen da det enda var kjøttvarer igjen. Om det er noen rettferdighet igjen i verden håper jeg de ansatte fikk krigssonetillegg på lønna. Stakkars folk.

Ja, jeg kom helskinnet ut og med endel billig mat. Men til hvilken pris?! Var et velfylt kjøleskap verdt traumene? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg aldri vil være den samme igjen ...noen netter er det som om jeg er tilbake i jungelen. Tilbake på Meny. Jeg våkner med et skrik, badet i svette. The horror...