Muffins

I går våknet jeg tidlig og prøvde fortvilet å finne noe fornuftig å gjøre. Vel, kanskje jeg var mer ivrig enn fortvilet. Noen ganger er det litt vanskelig å se forskjellen selv. Uansett kom jeg frem til at jeg skulle bake muffins. Ta det med ro, dette skal ikke utvikle seg til å bli en av de rosa-muffins/cupcake-bloggene. Haha, det skulle tatt seg ut!!! Det teiteste jeg vet er sånne sirlig overpyntede cupcakes i alle de Samiske nasjonalfargene. Vel, kanskje ikke det absolutt teiteste jeg vet, men det er på lista!

Baking, ja. Noen ganger liker jeg å bake. Om jeg så må si det selv så er jeg slettes ikke verst. Det var nemlig mulig jeg fikk noe selskap i løpet av dagen, og da er det greit å ha noe å by på. Alle liker muffins. ...Muffins! Meeen, det ble ikke noe av. Ingen som kom på besøk. Det fine var at da fikk jeg alle muffinsene selv. Skal man først spise seg i hjæl må jo muffins være tingen å gjøre det på. Death by muffins! (Ja, jeg liker å skrive ordet muffins). Så der satt jeg da - åt muffins og så på Game of Thrones. Knallgod tv-serie... og muffinsene like så. Forundrer meg stadig over hva slags serier den engang trauste og nitriste NRK kjøper inn. Gledelig overrasket. Er jo så det nesten er helt ok å betale tv-lisensen.

Sjokolademuffins: den eneste muffinsen i min bok.

...Og så snør det litt ute igjen. Kjenner jeg dør en smule innvendig hver eneste dag det er snø og kulde ute. Trasket bort i butikken for en stund siden og på veien fikk jeg mest lyst til å legge meg ned i brøytekanten og sovne inn. Jeg gjore ikke det. Fant ikke noen god plass. Altfor mye gul snø der ute.

Om jeg ikke dør av overdreven muffinspising så er det utvilsomt snøen som tar livet av meg. Snø i en eller annen form... Noe å se frem til.

Sosial i butikken

De sosiale egenskapene mine er i ferd med å svinne hen. ....åhnei, de som var så sylskarpe... før. Før i tiden er magisk tid for lenge siden. En tid omkring bronsealderen og juratiden.

Jeg vil ikke si at folk blir mer og mer umulige og teite for hver dag som går. Det ville være en overdrivelse. Nei, det er nesten umulig å se det om du ikke ser på det store bildet. Det er over uker og måneder det virkelig merkes. Menneskeheten, i alle fall den omkring meg, sklir sakte men sikkert ned i avgrunnen. Hadde de enda gjort det i stillhet. Det som bekymrer meg er at så få andre merker det.

Denne dagens sosiale prøvelse ble presentert meg på matbutikken. Der trasket jeg omkring mellom hyllene og ante fred og ingen fare. Så... WAM! Satt jeg i fella. Det viste seg å være noen gamle naboer... naboer fra rekkehuset der jeg vokste opp. Det var lørdag, de hadde god tid og de var pratere. Mitt første instinkt var å slå dem med noe og så løpe, men foreldrene mine har hjernevasket meg godt (oppdragelse som de kalte det). Jeg ble høflig stående å bable med. Som for å få frem det siste fra tannkremtuben presset jeg på så jeg ble varm i kinnene, og vips hadde jeg trykket frem et anstrengt smil. Foreldrene mine ville blitt stolte av meg. Det var uansett ingen hensikt i å flykte. De hadde meg låst inne bak en handlevogn og en pall med julegodt på tilbud. Alt var tapt.

De spør og graver og forteller uoppfordret om ting jeg ikke ønsker å vite. Jeg dør innvendig et sekund av gangen. De spør om meg – jeg legger frem en presentabel versjon av det fantastiske mennesket jeg har blitt og livet mitt – versjonen som vil skape færrest oppfølgingsspørsmål og gjenfortellinger i ettertid. Jeg begynner å bli flink til dette.

Vi har jo ingenting til felles lenger. Eneste er at vi deler noe fortid. Det er jo ikke som om vi var i krigen sammen eller noe. Hvor lenge må man egentlig late som man er venner med folk man har bodd ved siden av? Det er slike spørsmål jeg ofte lurer på. Absolutt ingen ting til felles. De bodde ikke lenger på det gamle stedet engang, foreldrene mine bor ikke der lenger – de flyttet for år siden, og jeg har i alle fall ikke bodd der på drit lenge. Utrolig.

Ja! Jeg lekte med barna deres da vi var små. Barn. Hva var det de het igjen? Lotte? Agnes... Dorris? Den andre husker jeg... Han likte i alle fall å grave og gå tur og...mulig de hadde et barn og en hund. Ja, vi lekte i sandkassa, men hvorfor skal det straffe seg nå i voksen aldre?! Likte ikke dattera deres i det hele tatt, selv om de voksne alltid spøkte om at vi kom til å gifte oss. Om hun vokste opp til å bli noe annet enn heks så ville det forundre meg stort. Husker hun slo meg i hodet med spaden sin... og jeg kastet sand i ansiktet hennes. Så satt vi der da i sandkassa og skulte hardt på hverandre mens vi prøvde å grabbe til oss størst andel av den gode sanda. Den gode sanda var den uten klumper fra nabokatta.

Til slutt slapp de meg løs. De ba meg å hilse hjem. Vi smilte og vinket selv om vi sto midt inne på Meny. Blir vanskelig å hilse siden jeg ikke husker hva de heter eller brydde meg om å merke meg hvordan de så ut. ...og om jeg må ringe til foreldrene mine og fortelle om dette føler jeg at jeg har tapt to ganger. Så glem det!

Sånn går nå dagene... en sosial fartsdump av gangen.

Årets første, igjen...

Årets første migrene. Et solid tokt inn i mørket - Tre dager til ende. Tre dager og jeg er neimen ikke helt sikker på denne dagen heller. Sitter forsiktig å lytter til hodet mitt. På utkikk etter ulyder og tegn til den minste synsforstyrrelser. Godt ingen ser meg, for jeg kan ikke se særlig lur ut. Mine ellers trofaste medisiner har ikke hjulpet stort denne gangen. Noen ganger går det bare for hardt for seg oppe i hodet til at noe kan hjelpe. Eneste å gjøre er å legge seg ned for enten å dø eller bli bedre. Vanligvis blir man bedre.

Tre dager til ende, ja. Mye er bra tre dager på rad. Migrene er ikke en av dem. Bra ting som varer i tre dager kan for eksempel være en artig fest, filmmaraton, første gang med ny kjæreste eller fridager midt i uka.

Et typisk migreneansikt

Årets første

Wohooo! Nyttår, da dere! Ja, jeg er litt seint ute. Har bare ikke hatt lyst til å skrive noe før nå. Har fremdeles ikke lyst, men sånn er nå livet. Årets første innlegg. Føler et, sikkert ubegrunnet, press på å skrive noe fornuftig og dypt. ...eller jeg kunne jo alltids gjøre som alle de andre dustebloggerne der ute; skrive en teit oppsummering av året som gikk eller en inngående beskrivelse om hvor full og gæærn jeg ble på nyttårsaften (med påfølgende pinlige fyllebilder). Nei. Det er bare ikke meg. Dessuten skjedde det ikke noe i året som gikk. Ikke ble jeg full på nyttårsaften heller – bortsett fra mat da. Det klarte jeg å bli rimelig full av. Mat er godt. I år også!

2012 - verdens ende? Jeg har ærlig talt ikke noe tro på det. Men man må jo bare beundre overbevisningen til de troende - som vanlig. Skulle ønske jeg også kunne tro på at det snart var over. Men nei, vi får nok bare humpe videre og stå for vår egen undergang og død.

Ja, og så er det offisielt slutt på jula. Alle presanger er for lengst åpnet og julematen er spist opp. Julepynten har jeg ikke pakka bort enda, men det er vel på tide. Kjipt å tenke på at det er et år til neste gang. Jeg liker jula veldig godt, selv om den til tider kan være temmelig tøff å komme seg helskinnet gjennom.

 

Filmnerding ble det god tid til i juletiden. Her er en liste over filmer jeg så i/til jul, romjul og nyttår (noen nye, noen gjensyn, noen dårlige og noen klassiske):

• Christmas Vacation (blir ikke jul uten!)
• Home Alone 2
• Scrooged
• Bad Santa
• Faster
• Charlie and the chocolate factory
• Transformers 3
• The Kingdom
• Arn: Tempelridderen
• Arn: Riket ved veiens slutt
• Babylon A.D.
• The Messengers
• The Adjustment Bureau
• The Wolfman
• Kong Curling 
• Elf 

...Ja, lister er en bra ting i år også.

2012. Som tiden flyr.