Jeg vil ikke si at folk blir mer og mer umulige og teite for hver dag som går. Det ville være en overdrivelse. Nei, det er nesten umulig å se det om du ikke ser på det store bildet. Det er over uker og måneder det virkelig merkes. Menneskeheten, i alle fall den omkring meg, sklir sakte men sikkert ned i avgrunnen. Hadde de enda gjort det i stillhet. Det som bekymrer meg er at så få andre merker det.
Denne dagens sosiale prøvelse ble presentert meg på matbutikken. Der trasket jeg omkring mellom hyllene og ante fred og ingen fare. Så... WAM! Satt jeg i fella. Det viste seg å være noen gamle naboer... naboer fra rekkehuset der jeg vokste opp. Det var lørdag, de hadde god tid og de var pratere. Mitt første instinkt var å slå dem med noe og så løpe, men foreldrene mine har hjernevasket meg godt (oppdragelse som de kalte det). Jeg ble høflig stående å bable med. Som for å få frem det siste fra tannkremtuben presset jeg på så jeg ble varm i kinnene, og vips hadde jeg trykket frem et anstrengt smil. Foreldrene mine ville blitt stolte av meg. Det var uansett ingen hensikt i å flykte. De hadde meg låst inne bak en handlevogn og en pall med julegodt på tilbud. Alt var tapt.
De spør og graver og forteller uoppfordret om ting jeg ikke ønsker å vite. Jeg dør innvendig et sekund av gangen. De spør om meg – jeg legger frem en presentabel versjon av det fantastiske mennesket jeg har blitt og livet mitt – versjonen som vil skape færrest oppfølgingsspørsmål og gjenfortellinger i ettertid. Jeg begynner å bli flink til dette.
Vi har jo ingenting til felles lenger. Eneste er at vi deler noe fortid. Det er jo ikke som om vi var i krigen sammen eller noe. Hvor lenge må man egentlig late som man er venner med folk man har bodd ved siden av? Det er slike spørsmål jeg ofte lurer på. Absolutt ingen ting til felles. De bodde ikke lenger på det gamle stedet engang, foreldrene mine bor ikke der lenger – de flyttet for år siden, og jeg har i alle fall ikke bodd der på drit lenge. Utrolig.
Ja! Jeg lekte med barna deres da vi var små. Barn. Hva var det de het igjen? Lotte? Agnes... Dorris? Den andre husker jeg... Han likte i alle fall å grave og gå tur og...mulig de hadde et barn og en hund. Ja, vi lekte i sandkassa, men hvorfor skal det straffe seg nå i voksen aldre?! Likte ikke dattera deres i det hele tatt, selv om de voksne alltid spøkte om at vi kom til å gifte oss. Om hun vokste opp til å bli noe annet enn heks så ville det forundre meg stort. Husker hun slo meg i hodet med spaden sin... og jeg kastet sand i ansiktet hennes. Så satt vi der da i sandkassa og skulte hardt på hverandre mens vi prøvde å grabbe til oss størst andel av den gode sanda. Den gode sanda var den uten klumper fra nabokatta.
Til slutt slapp de meg løs. De ba meg å hilse hjem. Vi smilte og vinket selv om vi sto midt inne på Meny. Blir vanskelig å hilse siden jeg ikke husker hva de heter eller brydde meg om å merke meg hvordan de så ut. ...og om jeg må ringe til foreldrene mine og fortelle om dette føler jeg at jeg har tapt to ganger. Så glem det!
Sånn går nå dagene... en sosial fartsdump av gangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar