Tanker fra et venterom

Jeg sitter. Jeg venter. Jeg sitter og venter. Det er det man gjør på et venterom. Det er alt man gjør. Kaster bort livet et minutt av gangen. Det jeg venter på i dag er legen. Jeg har en svært lite viktig legetime – den siste før sommeren. Venterommet fylles sakte opp. Folk subber inn og deiser ned på en stol. Det eneste jeg hater mer enn å vente på et venterom er å vente på et stappfullt venterom. Syke folk over alt. Syke folk som sitter tett opp til deg og puster tungt. Jeg liker det ikke. Hadde jeg likt syke folk hadde jeg blitt lege.

Ute er det sol og varmt. Inne er det bare varmt. Lufta er tung og klebrig. Det er varmere enn det bør være på et helt fullt venterom. Jeg titter i veggen og lurer på når lufta i rommet tar slutt. Sikkert ikke så lenge til – om vi er heldige. Jeg følger en diger svettedråpe møysommelig bane seg nedover det kvapsete ansiktet til damen som sitter rett ovenfor meg. Ventingen er uutholdelig. Jeg skriker av full hals... men bare innvendig.

Mitt indre skrik i fri utfoldelse. En dag skal du slippe ut... en dag.

På bordet mellom alle oss ventende ligger en haug fillete blader. Utvilsomt infisert med alskens sykdommer etter mange år med ventende pasienter. Jeg plukker dem ikke opp. Det holder lenge med å la blikket hvile på forsidene. Blader med navn som KK, Kamille, Bonytt og Norsk Ukeblad (med julens beste strikkeoppskrifter). Hvorfor er det ingen blader her som menn kan plukke opp og bla i? Venter ikke menn som alle andre? Etter en rask titt omkring i lokalet kan jeg konstatere at omtrent halvparten av de ventende er menn, eller har vært det en gang. Dette er diskriminering. Ingen bryr seg om vår lidelse. Ventingen går videre.

Tikk-tikk-tikk... tiden går - men ikke for de som venter.

Den gamle mannen i hjørnet pusser nesen sin. Lenge. Grundig. En kan si mye om de gamle, men pusse nese det kan de. Jeg har en teori på at det er derfor mange eldre sliter med nedsatt hørsel. De pusser rett og slett nesen for høylytt og ofte. Den gamle mannen stapper lommetørkle tilbake i lommen med et fornøyd nikk. Oppdrag utført!

Endelig åpner legen sin dør og titter ut. Hun får raskt det ansiktsuttrykket leger ofte får når de titter ut over et venterom og får øye på to pasienter med samme legetime. Slik står hun i noen sekunder mens legehjernen hennes kalkulerer hvilken av pasientene hun kan sende hjem med en ny time ... hvilken pasient som kommer til å lage minst bråk. Følg med i morgen for «Tanker fra et venterom – del 2».