All denne ventingen... Du vet at bak
dørene ler de av oss. De ler og heller seg en ekstra stor kopp kaffe
til.
Bladene er de samme gamle. Bildene på
veggene er de samme gamle. Pasientene er bare gamle. Ingen er ment
for å sitte på det samme venterommet to dager på rad. Det er
umenneskelig. Alt tilgjengelig materiale for å bearbeide ventingen
er allerede brukt opp. Hva er igjen?! Smerte. Hvorfor kjøpte jeg
ikke med en avis? Hvorfor har jeg ikke en mobil med Internett? Ipad?
Selvbebreidelsen skyller et sekund over meg. Så vender jeg tilbake
til venterommets klamme grep.
En gammel, inntørket, mann sitter i hjørnet og lager fra tid til annen smattelyder. Det er uvisst om det er ved hjelp av kamferdrops eller løstenner. Jeg bestemmer meg umiddelbart for å kalle det hjørnet for «gammelmannshjørnet». Det var der nesepussermannen fra i går satt også. Jeg håper jeg aldri ender i det hjørnet – I alle fall ikke før jeg har mine egne løstenner.
Ei ung jente og moren hennes snakker dempet sammen. En opphetet diskusjon på minimalt lydnivå. De hvisker. Hadde de ikke hvisket ville jeg ikke hørt etter. De snakker om p-piller og festival. Moren veksler mellom å være bekymret og irritert. På et venterom tar man den underholdningen man blir servert og ser glad ut. Så glad man kan bli når man sitter på et venterom.
Endelig blir det min tur. Jeg er så glad at jeg nesten begynner å grine. Ekte glede! Glede jeg ikke har følt på noe som føles fom evigheter. Jeg bykser avsted inn på kontoret til legen. Hun ser undrende på meg. Ivrig pasient. Om jeg i morgen våkner opp på venterommet igjen vet jeg med sikkerhet at jeg er i helvete. For det er det helvete er. Et et lite, klamt, venterom med uendelige dager av pinsel. En kan bli kristen av mindre enn det...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar